Åmot Arkiver - På tur i Sokndal

Stemmetjødna rundt

Stemmetjødna ligger fint til like ved fv. 44, ved avkjørselen til Tellenes. Dette er et fint badevann, men i dag er jeg ikke her for å ta meg en dukkert. Jeg skal forsøke å gå rundt vannet. Nå regner jeg med at det skal gå greit, men det ser nokså ulendt ut, så jeg er spent på om det blir mye fram og tilbake, og opp og ned. Med en ettåring i bæremeis vil jeg heller ikke ta noen unødige sjanser opp eller ned bratte partier.

Vi parkerer på parkeringsplassen ved avkjørselen til Tellenes, og følger fylkesveien bort til stemmen ved utløpet av vannet. Vi går over denne, og begir oss oppover til Bjånesknuten (195 m.o.h). Her står det en steinvarde, og det er flott utsikt utover Åmot. De enorme vindmøllene på Tellenesheia er også godt synlige.

Vi går først 100 m langs fv. 44, og går av veien like før skiltet

Det er ingen sti opp til Bjånesknuten, og sauene er nok ikke vant til å se folk her

Jeg har vært på Bjånesknuten før, men jeg har aldri gått videre innover heia. Til å begynne med følger jeg toppene, og det er godt terreng å gå i. Midt på heia ligger det et avlangt myrvann på tvers. Jeg går ned et noe bratt parti, som er sterkt tilgrodd av einerbusker. Her vil jeg anbefale at en heller går lenger mot Refsvannet, før en prøver å komme ned (uten at jeg kan være sikker på at det er bedre å gå ned der).

På neset på andre siden er det en flott badeplass

Her gikk jeg ned, men det var bratt og tilgrodd

Vannet fortsetter ut over høyre billedkant

Jeg går rundt det avlange myrvannet, og opp på en ny topp på andre siden. Når jeg kommer over toppen, ser jeg at det går bratt ned til en dyp dal som går på tvers. Jeg kommer meg derimot ned i dalen uten noen særlige problemer. Ettåringen i bæremeisen har sovnet, så hun synes i alle fall det er en behagelig tur.

Dette tjernet ligger til høyre for det avlange vannet på kartet over

Jeg finner en grei passasje ned til dalen

Ambodtjødna bak – jeg angret senere på at jeg ikke gikk rett fram her

Jeg er usikker på hvordan jeg skal gå videre. Det går et skar østover mot Ambodtjødna, og det ser ut til å være greit å gå opp der. Eller skal jeg følge dalen nedover mot Stemmetjødna? Jeg velger det siste. I enden av dalen, før lia ned mot Stemmetjødna, er det en steinrøys. Det ser vrient ut å komme over fjellet på østsiden av dalen, så da er eneste alternativet å gå nedover mot Stemmetjødna, hvis det går da. Plutselig ser jeg konturene av en gammel vei gjennom steinene. Det var jo greit, tenker jeg, og jeg følger denne ned til vannet. Her er det derimot ikke mulig å gå videre, for det bratte fjellet går rett ned i vannet. Jeg kikker meg rundt, men innser etter hvert at jeg bare må komme meg tilbake, og opp igjen til dalen, og så prøve å klatre opp den østre dalsiden.

God vei, men jeg kommer meg ikke videre rundt Stemmetjødna

En har antakelig brukt veien om vinteren, og fraktet høy med slede over vannet

Stemmetjødna – jeg startet i den andre enden

Her er det også litt vrient å gå, men jeg kom til slutt fram til veien bak granskogen

Jeg klatrer opp, og ned igjen på andre siden, slik at jeg kommer ned helt i enden av Stemmetjødna. Her er det en tett granskog. Jeg går inn i denne, og går oppover mot bilveien som går inn til Tellenes. Vel framme, ser jeg at jeg har brukt omtrent to timer på turen rundt. I luftlinje har jeg ikke gått langt, men det har vært mye opp og ned. Hvis du vil gå denne turen, vil jeg anbefale at du prøver å holde deg nær Refsvannet, og prøver å gå rundt Ambodstjødna. Uansett har det vært spennende å utforske nytt terreng, så både jeg og ettåringen i meisen er godt fornøyd.

Lindland – Kalveskaret – Skjefrås

I dag går turen fra Lindland til Skjefrås – med barnevogn. Den gamle kjerreveien som går opp fra Kalveskaret er faktisk framkommelig med barnevogn, selv om det er noen utfordrende partier.

Litt vanskelig å komme opp første stykket med vogn…

Veien begynner ved Lindlandsbroa. De første 20 metrene er litt vanskelige å komme opp med barnevogn, ettersom veien er sprengt bort for å gi plass til dagens bilvei. Når jeg bare kommer opp, og har passert grinda, er det derimot god vei videre. Her gikk faktisk bilveien tidligere, fram til dagens vei melllom Sandbekk og Sauebroa ble anlagt rett etter krigen.

Jeg går opp Kalveskaret, og kommer til et veikryss. Her tar jeg til venstre, retning Skjefrås. Her kan jeg også gå ned mot Sandbekk, eller gå opp til masta på Tveideråsen. Underlaget er ganske sørpete, og i dag er det frost, så det blir ganske humpete for babyen i vogna. Hun sover heldigvis godt, og våkner ikke av det.

Flott vær i dag – jeg merker at det snart er vår

En titt tilbake, og jeg ser havet utenfor Sogndalstrand

Treet som ligger over veien ble en liten utfordring

Det er fantastisk vær i dag, med sol og blå himmel. Jeg nærmer meg Skjefrås, og får en liten utfordring med et tre som har blåst over veien (husk at jeg har barnevogn). Jeg løfter vogna over, og babyen våkner heldigvis ikke av det heller. Nå er jeg på det høyeste punktet på turen, og jeg nyter utsikten litt før jeg går ned til husene på Skjefrås. Herfra følger jeg bilveien tilbake til Lindland.

Gammel bro, like ved skolehuset på Bakka

Bilveien følger elva nedover mot Lindland

Åmotfjellet

I utgangspunktet skriver jeg ikke nye innlegg om turer jeg allerede har gått, men i dag gjør jeg et unntak. Grunnen er at siden sist jeg var på Åmotfjellet (april 2012) har det kommet en merket turløype opp til toppn. Denne har elever fra Sokndal Skole laget, og jeg har allerede benyttet meg av denne stien flere ganger. I dag skal jeg ta meg med meg den yngste sønnen min (13 måneder) opp på toppen.

Det er to veier opp, men den ene egner seg dårlig for bæremeis. Den stien går opp fra tunellen på Sandbekkbanen, og er ganske bratt. De fleste gangene jeg har vært på toppen har jeg gått opp her, og ned den andre veien, som ender opp på sletta mellom jernbanebrua og sauebrua på Åmot. I dag går jeg derimot både opp og ned denne veien, av hensyn til minstemann i meisen (selv om denne veien også er noe bratt enkelte steder).

Selve turen opp er ikke så lang (ca. 15 minutter), men det er utrolig flott utsikt fra toppen. Turen kan også kombineres med å gå over Kalveskaret, noe jeg pleier å gjøre. Sønnen min ser ut til å sette pris på utsikten, og vi spiser noen kjeks før vi tar fatt på nedturen samme vei. En lang tur er det er ikke, men det trenger det ikke alltid være heller.

Åmotsheia

I dag skal jeg gå til en topp på Åmot jeg lenge har hatt lyst til å sjekke ut. Den ligger på ei hei avgrenset av Åmot og Ålgårdselva, 152 moh. Se kart over. Jeg går opp på vestsiden, ca. midtveis mellom jernbanebrua og sauebrua. Her går det et ganske tydelig dyretråkk oppover lia. Det tar ikke mange minuttene å gå opp, og på toppen er det flott utsikt. Jeg går først bort til kanten på sørenden av heia, før jeg går til det høyeste punktet.

Hvis det noen sinne har vært ei bygdeborg for Åmot og omliggende gårder, er dette en klar kandidat. Her er det bratt opp fra alle sider, og ikke mange steder det går an å komme opp. Jeg går ned igjen på nordsiden av heia, og ender opp i beitemark ovenfor sauebrua, før jeg til slutt kommer ned til bilveien.

SAM_2597 — Utsikt over nedre Åmot og Bjånes

Kalveskaret-Åmodtslåtten-Fidje

For ei uke siden var det snø; nå er snøen borte, og det nesten litt vårlig. I dag skal jeg ta med sønnen min på snart 15 måneder på en liten bæremeistur. Vi går først en tur med vogna slik at han får formiddagsluren sin. Etter en time og femten minutter våkner han, og da sitter jeg klar og venter. Jeg har stoppet opp ved Lindlandsbrua, og sitter på benken der og venter på at han skal våkne.

Jeg flytter ham over i bæremeisen, og går deretter oppover Kalveskaret. Her gikk hovedferdelsåren til Ålgård, Myssa og gårdene oppover der tidligere. Veien er fortsatt veldig god, og fram til etter krigen en gang var det også her bilene måtte kjøre hvis de skulle oppover mot Myssa og Mydland. Når vi kommer opp bakken, kommer vi til et veikryss. Her kan vi går ned til den «nye» bilveien som går oppover langs Ålgårdselva. Vi kan gå mot høyre, til Tveideråsen, eller vi kan gå til venstre, mot Skjefrås. Vi går mot venstre, og følger denne veien et lite stykke innover.

Her heter det Åmodtslåtten, fordi det i lange tider har vært slåttemark under Åmodt. Om sommeren beiter det fortsatt sauer her, så kulturmarka holder seg godt. Jeg har ikke tenkt å følge veien helt til Skjefrås, så vi tar av veien når vi er ovenfor slettene på Fidje, og går bortover mot Haugåsen. Under denne åsen ligger det en liten topp, og jeg vil se om det er god utsikt derfra. Det er et sted her i nærheten som heter «Borgertono», men jeg er ikke helt sikker på om det er den åsen jeg skal til, eller om det er lenge oppe på Haugåsen. Johan Fidje satt på «Borgertono» under krigen og kikket ut på havet med en messingkikkert. En gang oppdaget et tysk fly gjenskinnet fra messingen, så etter det turte han ikke bruke den mer. Utsikten bør derfor være ganske god.

Jeg kommer fram, og det er flott utsikt ned mot Bakkaåno camping. Det er derimot svært mye einer på toppen, og jeg får ikke noe god utsikt andre veien, mot Lindland. Først når jeg har gått et stykke ned eikelia mot Fidje, får jeg utsikt mot Lindlandsbrua og gårdene på Lindland. Så fortsette jeg nedover mot slettene på Fidje. Sola er oppe litt nå, og den varmer godt her. Ikke rart det vokser eiketrær. Jeg kommer ned i en granskog, og ender så opp på slettene til Fidjegårdene. Snart er jeg tilbake ved begynnelsen av Kalveskarveien, hvor vogna står parkert. Så var turen over for denne gang.

Bjånesknuten

I dag går turen til Bjånesknuten. Her har jeg aldri vært før, men jeg har lagt merke til det pyramideliknende fjellet med varde på toppen. Jeg lurer litt på hvor det er mulig å gå opp, så jeg går først til Åmodt og bort til Linepollen. Herfra er det ganske bratt, så jeg finner ut at jeg må gå over Bjånes, og opp Bjånesbakken. Lillegutt er selvsagt med, så når vi kommer opp til Stemmetjørna skal han over i bæremeisen. Nå ligger han i vogna og sover. Jeg dytter vogna opp den lange bakken, og ender opp med Stemmetjørna. Her er det veldig fint å bade, men i dag frister det ikke så.

Jeg studerer heia for å se hvor det er best å gå opp. Deretter går vi over stemmen, og begynner på oppstigninga. Det er mye lyng oppover lia her, og etter hundre meter kommer vi til ei myr. Deretter går vi på snaue fjellet oppover, og har ikke problemer med å finne fram. Det går ikke noe sti opp til toppen. Når vi nærmer oss varden blir det mye brattere, men ikke så bratt at det er umulig å gå. Vel oppe setter vi oss ned og nyter utsikten. Jeg kan skimte Tellenes, se havet uten Stranda og har selvsagt flott utsikt over Bjånes og Åmodt. Etter en liten matpause litt nedenfor varden, går vi nedover, samme vei. En kort, men fin tur.

Tur til Blåfjell gruver (og en middelalderlandsby)

Nå har jeg pappapermisjon, og planen min er å være mye ute disse ti ukene, slik at lillegutt blir godt vant med det. Tidligere denne uka har jeg blant annet vært på bæremeistur på Frøylandsheia og tur i vogn til Sogndalstrand. I dag skal vi til Blåfjell gruver. Det er kjempefint høstvær. Sol og mildt (nesten sommervær, faktisk). Vi starter i elleve-tida fra Frøyland, og går oppoverbanen. Her var det tidligere jernbane, som gikk fra Blåfjell gruver til Rekefjord. Jernbanebyggingen startet vinteren 1863/1864 og på det meste arbeidet to hundre mann på jernbanen. Vognene ble først dratt av hester, men senere gikk en til anskaffelse av et lokomotiv. Allerede i 1876 ble det slutt på produksjonen i Blåfjell, og jernbaneskinnene ble fjernet i 1880-årene.

Fossen under "dei tri bruen" — Fossen under «dei tri bruen»

Det er er veldig fint å gå med barnevogn innover Blåfjelldalen. Veien er gruset, og det er mye fin natur langs veien. Noe hundre meter inn på grusveien går en over «dei tri brue». Det er mye vann i fossen i dag, så det bruser skikkelig under oss. Lillegutt sover, derimot. Han sovnet før vi hadde passert Prestegården. Ruggesteinen passeres ikke lenge etterpå, men den får stå i fred i dag.

Det tok noen år å bygge jernbanen. Det var tidligere ikke mulig å gå langs Refsvannet, så her måtte det sprenges inn i fjellet, for å få laget en lang fjellhylle. I Foreli har det måtte bygge opp veien ganske mye fra bakkenivå, og det er ganske spektakulært å gå på den (forholdsvis) smale veien, som går bratt ned på begge sider.

På vei videre fra Foreli hører jeg plutselig noe som kommer bak meg. Det er faktisk malmtoget som kommer! Jeg går til siden, og det passerer oss i full fart. Det er tomt, men kommer senere tilbake fullastet med barn. Elever på Sokndal skole er visst på utflukt i dag. Dette toget har selvsagt hjul, siden skinnegangen ble revet opp for rundt 130 år siden.

Middelalderlandsbyen ved Blåfjell gruver

Så kommer vi fram til Blåfjell, men det er ikke gruvene som vi skal studere i dag. Her er det nemlig bygget opp en middelalderlandsby i forbindelse med filmen Skumringslandet. I dag er det ingen folk her oppe, så da kan vi ta en rundtur og se på kulissene. Med vi så mener jeg egentlig jeg. Lillegutt sover nemlig enda! Jeg tar meg en rundtur, før jeg går tilbake til vogna og vender nesa hjemover.

Sandvolleyballbanen på Åmodt — Sandvolleyballbanen på Åmot

Vi tar samme vei tilbake. Det går litt fortere, fordi det nå er slakt nedover og ikke slakt oppover. Tror jeg brukte ca. tre kvarter på å gå fra Åmot til Blåfjell (med barnevogn, vel og merke). Tilbake på Åmot våkner endelig småen, så nå kan vi ta oss en matpause. Vi setter oss ved sandvolleyballbanen, og her steiker sola skikkelig. Det føles mer som sommer enn høst. Vi spiser oss gode og mette, og slapper av litt i sola før vi går det siste stykket hjemover.

Åmot-Knudknuten-Sandbekk

Som utvandret flekkefjæring har jeg mange ganger sammenlignet heiene i Sokndal med heiene rundt Flekkefjord. Det er utrolig at det kan være så stor forskjell, selv om det ikke er så langt unna. Nå er det jo slik at Egersundsfeltet går langt inn i Flekkefjord også, så også der er det ”månelandskap”. Men i de heiene som jeg har vokst opp med å gå i, har stort sett bestått av gneis.

En annen stor forskjell mellom Flekkefjord og Sokndal, er antall rødmerkede turløyper. I Flekkefjord finner man dem overalt, og det henger sammen med at man der har en stor og aktiv turistforening. De arrangerer turer, og merker løyper, men jeg merker også en stor forskjell på friluftskulturen ellers også. Jeg har inntrykk at det i Flekkefjord er mer vanlig å bruke heia, og det er alltid mange som løper eller går på de merkede løypene. I Sokndal er det også mange stier, men svært få er merket, og mange holder på å gro igjen. Eller har grodd igjen. F.eks. er det på Dalane-turkartet tegnet inn en sti mellom Årstadtjødna og Helleren i Jøssingfjord. Den har jeg prøvd å gå, men den har forsvunnet helt. Det eneste spor jeg fant etter den, var noen vadesteiner over et smalt parti av Aravatnet. Nå går det derimot en annen løype mellom Øvre Lauvås og Helleren, og den er faktisk rødmerket. Det samme er den løypa jeg skal gå i dag.

Jeg vil ta meg en tur fra Åmot til Sandbekk, via Knudknuten. Jeg følger Blåfjellveien gjennom Åmot, og fram til de tre broene over fossen som renner ned mot Linepollen. Rett før broene går det en sti inn fra venstre side av veien. På skiltet står det Sandbekk og Topptur. Toppturen til Knudknuten er en liten avstikker på veien over til Sandbekk. Jeg følger stien oppover den bratte lia. Stien er steinlagt, så noen har tatt seg bry til å gjøre denne veien best mulig å ferdes på. Jeg mener å ha lest at denne veien ble lagt i forbindelse med gruvene på Sandbekk, men hvem som brukte dem er jeg usikker på.

Det er jo mye enklere å gå gjennom skaret opp fra det siste huset på Åmot, og ned til Hauglandsmyra, litt nedenfor anlegget på Sandbekk. Ved å følge stien som jeg går nå, kommer en derimot rett til de svære sanddynene. Uansett er det lagt en god sti opp lia, og det setter jeg pris på nå. Ganske snart er jeg oppe på ei flate (Espeli), og så må jeg gå ned til sanddynene før jeg så kommer til krysset der jeg skal ta av til Knudknuten. Her står det nok et Topptur-skilt.

Det er ikke lange veien opp, og til sammen brukte jeg 30 minutter til toppen fra parkeringsplassen ved volleyballanlegget på Åmot. Utsikten er god, men mot Haua er den begrenset av litle og store Blåfjellknuten. En får derimot god oversikt over de enorme sandmengdene nedenfor. Det er plantet gran på sanddynene, sannsynligvis for å hindre at den sprer seg med vinden. Etter hvert blir det nok derfor bare en stor skog her.

Det er ei skrytebok på toppen, men lokket på postkassa er dessverre blåst av, og boka er helt gjennomvåt. Jeg får derfor ikke satt navnetrekket mitt i den, men nå er det jo ikke det som er det viktigste. Jeg følger så den samme veien ned igjen til krysset ved sanddynene. Jeg bestemmer meg for å ikke følge stien ned den bratte lia til Hauglandsmyra, og heller løpe nedover den frosne sanda. Det går fort, og før jeg vet ordet av det er jeg nede på flata. På Hauglandsmyra er det bygget et renseanlegg for å rense vannet som kommer fra sanddynene. Vannet inneholder tungmetaller, som jern og nikkel, og blir renset før jeg renner ut i elva.

Jeg kommer ned på veien som går der jernbanen til Sandbekk gikk tidligere. Her kan en ta av til høyre, og gå opp til anlegget på Sandbekk, eller til venstre, og gå ned til Åmot. Hvis en går hundre meter mot høyre kommer en dessuten til en bro, slik at en kan komme seg over elva. Går en så hundre meter ned bilveien igjen, kan en ta av mot høyre, og gå opp til Kalveskaret, og eventuelt videre til Skjevrås og Krone. Turen kan altså forlenges, men jeg for min del går ned igjen til Åmot. Det er glatt på den smale grusveien, så jeg går forsiktig for ikke å skli ut i elva. Det er merkelig å tenke på at det tidligere gikk tog her.

Jeg kommer ned til Åmodt, og går hjem til Frøyland. Nå er det fjerde helga på rad jeg går tur i heia og skriver referat fra turen, og jeg satser på å fortsette med det de neste helgene også.