Åmot-Knudknuten-Sandbekk

Fra Åmot
Fra Åmot

Som utvandret flekkefjæring har jeg mange ganger sammenlignet heiene i Sokndal med heiene rundt Flekkefjord. Det er utrolig at det kan være så stor forskjell, selv om det ikke er så langt unna. Nå er det jo slik at Egersundsfeltet går langt inn i Flekkefjord også, så også der er det ”månelandskap”. Men i de heiene som jeg har vokst opp med å gå i, har stort sett bestått av gneis.

Her er det mange muligheter
Her er det mange muligheter

En annen stor forskjell mellom Flekkefjord og Sokndal, er antall rødmerkede turløyper. I Flekkefjord finner man dem overalt, og det henger sammen med at man der har en stor og aktiv turistforening. De arrangerer turer, og merker løyper, men jeg merker også en stor forskjell på friluftskulturen ellers også. Jeg har inntrykk at det i Flekkefjord er mer vanlig å bruke heia, og det er alltid mange som løper eller går på de merkede løypene. I Sokndal er det også mange stier, men svært få er merket, og mange holder på å gro igjen. Eller har grodd igjen. F.eks. er det på Dalane-turkartet tegnet inn en sti mellom Årstadtjødna og Helleren i Jøssingfjord. Den har jeg prøvd å gå, men den har forsvunnet helt. Det eneste spor jeg fant etter den, var noen vadesteiner over et smalt parti av Aravatnet. Nå går det derimot en annen løype mellom Øvre Lauvås og Helleren, og den er faktisk rødmerket. Det samme er den løypa jeg skal gå i dag.

En av de tre broene over fossen
En av de tre broene over fossen

Jeg vil ta meg en tur fra Åmot til Sandbekk, via Knudknuten. Jeg følger Blåfjellveien gjennom Åmot, og fram til de tre broene over fossen som renner ned mot Linepollen. Rett før broene går det en sti inn fra venstre side av veien. På skiltet står det Sandbekk og Topptur. Toppturen til Knudknuten er en liten avstikker på veien over til Sandbekk. Jeg følger stien oppover den bratte lia. Stien er steinlagt, så noen har tatt seg bry til å gjøre denne veien best mulig å ferdes på. Jeg mener å ha lest at denne veien ble lagt i forbindelse med gruvene på Sandbekk, men hvem som brukte dem er jeg usikker på.

Fra stien opp fra Blåfjellveien
Fra stien opp fra Blåfjellveien

Det er jo mye enklere å gå gjennom skaret opp fra det siste huset på Åmot, og ned til Hauglandsmyra, litt nedenfor anlegget på Sandbekk. Ved å følge stien som jeg går nå, kommer en derimot rett til de svære sanddynene. Uansett er det lagt en god sti opp lia, og det setter jeg pris på nå. Ganske snart er jeg oppe på ei flate (Espeli), og så må jeg gå ned til sanddynene før jeg så kommer til krysset der jeg skal ta av til Knudknuten. Her står det nok et Topptur-skilt.

Utsikt fra Knudknuten. Sanddynene
Utsikt fra Knudknuten. Sanddynene

Det er ikke lange veien opp, og til sammen brukte jeg 30 minutter til toppen fra parkeringsplassen ved volleyballanlegget på Åmot. Utsikten er god, men mot Haua er den begrenset av litle og store Blåfjellknuten. En får derimot god oversikt over de enorme sandmengdene nedenfor. Det er plantet gran på sanddynene, sannsynligvis for å hindre at den sprer seg med vinden. Etter hvert blir det nok derfor bare en stor skog her.

Renseparken på Hauglandsmyra
Renseparken på Hauglandsmyra

Det er ei skrytebok på toppen, men lokket på postkassa er dessverre blåst av, og boka er helt gjennomvåt. Jeg får derfor ikke satt navnetrekket mitt i den, men nå er det jo ikke det som er det viktigste. Jeg følger så den samme veien ned igjen til krysset ved sanddynene. Jeg bestemmer meg for å ikke følge stien ned den bratte lia til Hauglandsmyra, og heller løpe nedover den frosne sanda. Det går fort, og før jeg vet ordet av det er jeg nede på flata. På Hauglandsmyra er det bygget et renseanlegg for å rense vannet som kommer fra sanddynene. Vannet inneholder tungmetaller, som jern og nikkel, og blir renset før jeg renner ut i elva.

Jernbanetunnelen
Jernbanetunnelen

Jeg kommer ned på veien som går der jernbanen til Sandbekk gikk tidligere. Her kan en ta av til høyre, og gå opp til anlegget på Sandbekk, eller til venstre, og gå ned til Åmot. Hvis en går hundre meter mot høyre kommer en dessuten til en bro, slik at en kan komme seg over elva. Går en så hundre meter ned bilveien igjen, kan en ta av mot høyre, og gå opp til Kalveskaret, og eventuelt videre til Skjevrås og Krone. Turen kan altså forlenges, men jeg for min del går ned igjen til Åmot. Det er glatt på den smale grusveien, så jeg går forsiktig for ikke å skli ut i elva. Det er merkelig å tenke på at det tidligere gikk tog her.

Jeg kommer ned til Åmodt, og går hjem til Frøyland. Nå er det fjerde helga på rad jeg går tur i heia og skriver referat fra turen, og jeg satser på å fortsette med det de neste helgene også.

Forfatter: Roar Edland-Hansen

Jeg kommer opprinnelig fra Flekkefjord, men har siden 2010 levd det gode liv i Sokndal. Jeg er svært interessert i friluftsliv, og håper at denne nettsiden vil gi andre ideer til både korte og lange turer i den flotte naturen som vi er så heldige å ha rett utenfor stuedøra.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.