Frøytlog-Nedre Støle-Sel-Sandbekk

Målet med denne turen er å finne en gammel kjerrevei fra Frøytlog til Nedre Støle. Denne veien var tidligere en del av hovedveien til Hauge og Sogndalstrand fra Frøylog og gårdene videre oppover dalstrøkene. I 1867 ble det derimot anlagt en kjørbar vei opp Kjinnekleiv fra Sandbekk, og denne erstattet veistykket mellom Frøytlog, via Nedre Støle, til Sel og Brandsberg.

Jeg parkerer på Frøylog, og går inn mot huset på bnr. 3. Like før gårdshuset tar jeg av til venstre opp en nokså bratt bakke. Første del av denne veien er felles med veien til Toks som Bernt Toks bygde i 1934-1935 sammen med sønnene Tollak, Bjarne og Arnold. Etter ca. 150 meter flater veien ut ved en myr, og jeg ser en vei som tar av mot venstre. Jeg antar at dette er den gamle veien til Nedre Støle. Veien er godt synlig, og godt opparbeidet, men flere store trær ligger på tvers flere steder. Det stopper ikke meg, og etter litt kommer jeg til en eng der det er murer etter en gammel uteløe. Her er det vanskeligere å se hvor veien har gått videre, men etter litt om og men finner jeg den, og følger den videre opp i dalen mellom Norås (244 m.o.h.) og Kråkåsen (236 m.o.h.) Vel oppe i dalen mellom de to toppene, er det veldig vått, og myra ser ut til å ha slukt alle spor etter kjerreveien. Det er derimot ikke noe problem å finne fram til Nedre Støle, og jeg følger en sti ned til huset på bnr. 1.

Deretter følger jeg bilveien til Sel, som i all hovedsak ligger oppå den gamle kjerreveien. Fra Sel gikk kjerreveien ned til Brandsberg, og videre rundt Skjervråsen og nedover Amodtslåtten og Kalveskaret og endte opp på Fidja. Jeg følger derimot en sti nedover mot Sandbekk. Etter hvert kommer jeg inn på den tidligere nevnte veien fra 1867 opp Kjinnekleiv. Vel nede på bilveien følger jeg denne tilbake til Frøytlog. Det ble en rundtur på 5,1 km. Jeg brukte ca. 1 time og 15 minutter på turen.

Hele runden er på 5,1 km, og tok ca. 1 time og 15 minutter.
Idylliske Frøytlog
Her begynte jeg å gå. Huset på Frøylog bnr. 3 skimtes mellom trærne
Her tok jeg av opp bakken til venstre
Første del av veien er felles med Toks-veien fra 1930-tallet
Veien er godt synlig
Her tok jeg av fra Toks-veien. Veien er godt synlig til å begynne med
Godt utført veiarbeid
Murer etter en uteløe
Veien videre
Her forsvinner veien helt i myra
Fra dalen mellom Norås og Kråkåsen
Nedre Støle bnr. 1
Murer etter det gamle klyngetunet på Nedre Støle
En hytte på Nedre Støle, bygd på noen flotte gamle murer
Tåke i dalene bak Nedre Støle bnr. 4
Juletrefelt på Sel
Fra stien mellom Sel og Sandbekk
En liten heller
På vei ned til Sandbekk
Her kom jeg inn på veien opp Kjinnekleiv
Fra Kjinnekleiv
Her kom jeg ned på fylkesvei 1

Åmot-Knudknuten-Sandbekk

Fra Åmot
Fra Åmot

Som utvandret flekkefjæring har jeg mange ganger sammenlignet heiene i Sokndal med heiene rundt Flekkefjord. Det er utrolig at det kan være så stor forskjell, selv om det ikke er så langt unna. Nå er det jo slik at Egersundsfeltet går langt inn i Flekkefjord også, så også der er det ”månelandskap”. Men i de heiene som jeg har vokst opp med å gå i, har stort sett bestått av gneis.

Her er det mange muligheter
Her er det mange muligheter

En annen stor forskjell mellom Flekkefjord og Sokndal, er antall rødmerkede turløyper. I Flekkefjord finner man dem overalt, og det henger sammen med at man der har en stor og aktiv turistforening. De arrangerer turer, og merker løyper, men jeg merker også en stor forskjell på friluftskulturen ellers også. Jeg har inntrykk at det i Flekkefjord er mer vanlig å bruke heia, og det er alltid mange som løper eller går på de merkede løypene. I Sokndal er det også mange stier, men svært få er merket, og mange holder på å gro igjen. Eller har grodd igjen. F.eks. er det på Dalane-turkartet tegnet inn en sti mellom Årstadtjødna og Helleren i Jøssingfjord. Den har jeg prøvd å gå, men den har forsvunnet helt. Det eneste spor jeg fant etter den, var noen vadesteiner over et smalt parti av Aravatnet. Nå går det derimot en annen løype mellom Øvre Lauvås og Helleren, og den er faktisk rødmerket. Det samme er den løypa jeg skal gå i dag.

En av de tre broene over fossen
En av de tre broene over fossen

Jeg vil ta meg en tur fra Åmot til Sandbekk, via Knudknuten. Jeg følger Blåfjellveien gjennom Åmot, og fram til de tre broene over fossen som renner ned mot Linepollen. Rett før broene går det en sti inn fra venstre side av veien. På skiltet står det Sandbekk og Topptur. Toppturen til Knudknuten er en liten avstikker på veien over til Sandbekk. Jeg følger stien oppover den bratte lia. Stien er steinlagt, så noen har tatt seg bry til å gjøre denne veien best mulig å ferdes på. Jeg mener å ha lest at denne veien ble lagt i forbindelse med gruvene på Sandbekk, men hvem som brukte dem er jeg usikker på.

Fra stien opp fra Blåfjellveien
Fra stien opp fra Blåfjellveien

Det er jo mye enklere å gå gjennom skaret opp fra det siste huset på Åmot, og ned til Hauglandsmyra, litt nedenfor anlegget på Sandbekk. Ved å følge stien som jeg går nå, kommer en derimot rett til de svære sanddynene. Uansett er det lagt en god sti opp lia, og det setter jeg pris på nå. Ganske snart er jeg oppe på ei flate (Espeli), og så må jeg gå ned til sanddynene før jeg så kommer til krysset der jeg skal ta av til Knudknuten. Her står det nok et Topptur-skilt.

Utsikt fra Knudknuten. Sanddynene
Utsikt fra Knudknuten. Sanddynene

Det er ikke lange veien opp, og til sammen brukte jeg 30 minutter til toppen fra parkeringsplassen ved volleyballanlegget på Åmot. Utsikten er god, men mot Haua er den begrenset av litle og store Blåfjellknuten. En får derimot god oversikt over de enorme sandmengdene nedenfor. Det er plantet gran på sanddynene, sannsynligvis for å hindre at den sprer seg med vinden. Etter hvert blir det nok derfor bare en stor skog her.

Renseparken på Hauglandsmyra
Renseparken på Hauglandsmyra

Det er ei skrytebok på toppen, men lokket på postkassa er dessverre blåst av, og boka er helt gjennomvåt. Jeg får derfor ikke satt navnetrekket mitt i den, men nå er det jo ikke det som er det viktigste. Jeg følger så den samme veien ned igjen til krysset ved sanddynene. Jeg bestemmer meg for å ikke følge stien ned den bratte lia til Hauglandsmyra, og heller løpe nedover den frosne sanda. Det går fort, og før jeg vet ordet av det er jeg nede på flata. På Hauglandsmyra er det bygget et renseanlegg for å rense vannet som kommer fra sanddynene. Vannet inneholder tungmetaller, som jern og nikkel, og blir renset før jeg renner ut i elva.

Jernbanetunnelen
Jernbanetunnelen

Jeg kommer ned på veien som går der jernbanen til Sandbekk gikk tidligere. Her kan en ta av til høyre, og gå opp til anlegget på Sandbekk, eller til venstre, og gå ned til Åmot. Hvis en går hundre meter mot høyre kommer en dessuten til en bro, slik at en kan komme seg over elva. Går en så hundre meter ned bilveien igjen, kan en ta av mot høyre, og gå opp til Kalveskaret, og eventuelt videre til Skjevrås og Krone. Turen kan altså forlenges, men jeg for min del går ned igjen til Åmot. Det er glatt på den smale grusveien, så jeg går forsiktig for ikke å skli ut i elva. Det er merkelig å tenke på at det tidligere gikk tog her.

Jeg kommer ned til Åmodt, og går hjem til Frøyland. Nå er det fjerde helga på rad jeg går tur i heia og skriver referat fra turen, og jeg satser på å fortsette med det de neste helgene også.