Blåfjell i Hanebergheia

Bilde tatt 9. januar 2011. Blåfjell er den høyeste toppen.
Bilde tatt 9. januar 2011. Blåfjell er den høyeste toppen.

Jeg vil tro at alle som bor i Sokndal kjenner til Blåfjell gruver. Hvor mange som kjenner til Blåfjell i Hanebergsheia er jeg derimot mer usikker på. Toppen er synlig fra hele Haua, men de færreste har nok vært der. Den er nemlig litt vanskelig å bestige, selv om den bare ligger en liten times vandring fra Åmot/Hanebergkrysset.

Bildene ble ikke så bra i dag. Her er Blåfjell, bak Prestegården
Bildene ble ikke så bra i dag. Her er Blåfjell, bak Prestegården

Det er nok en våt januardag, men hva gjør vel det. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, sies det. Jeg kler meg i ull, og da kan det være så vått det bare vil. Jeg har personlig en litt annen vri på det gamle ordtaket: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig humør! Humøret er vel så viktig som klærne. Det har jeg erfart mange ganger.

Vegstasjonen og begynnelsen på traktorveien.
Vegstasjonen og begynnelsen på traktorveien.

Jeg vil si at jeg er i godt humør, i det jeg går ut døra hjemme. Jeg setter alltid pris på en tur, og det er en god måte å starte dagen på. På vei over broa ved Prestegården treffer jeg på en annen kar som er ute på en tidlig tur, og han er enig i det. Vi prater litt, før vi går videre, hver for oss. Ved den tidligere vegstasjonen, tar jeg av, og følger en traktorvei innover heia. Den går først innover et beiteområde, før den svinger nesten 180 grader, og går oppover lia. Etter noen hundre meter kommer jeg til ei myr, der det er en gapahuk på venstre side av veien. Her deler veien seg, og jeg går inn til høyre før jeg passerer gapahuken. Traktorveien blir litt dårligere nå, men den fortsetter ca. 100m til. Ved enden av veien kan en gå opp på en liten haug på høyre side, hvor det er ganske fin utsikt utover Haua. En forsmak på den flotte utsikten som er på toppen av Blåfjell.

Utsikten fra enden av traktorveien.
Utsikten fra enden av traktorveien.

Jeg har kjenner ikke til noen god sti videre herfra, men jeg skal opp lia til venstre. Her går det et gjerde, og det følger jeg oppover, og om ikke så lenge kommer jeg til ei stor myr. Her er det murer etter utløe, så her har de slått gress og/eller skåret torv i myra. Myra er svært våt i dag, så jeg må gå en liten runde rundt. Blåfjell blir nå det høyeste punktet som en ser på andre siden av myra, i sørlig retning. På denne siden er det litt kronglete å finne fram, men det er bare å gå oppover. Jeg har bare vært her 2-3 ganger før, så jeg husker ikke helt hvordan jeg har gått før.

Her må jeg opp.
Her må jeg opp.

Plutselig er jeg på et kjent sted. Den siste oppstigningen er svært bratt; jeg må rett og slett klatre et lite stykke i ei sprekk i fjellet. Det er her jeg har gått opp de andre gangene jeg har vært her også. Det er mulig det går an å gå opp helt på nordsiden av fjelltoppen, men det har jeg ikke prøvd ut (på avstand ser det ut som det kan gå). Jeg klatrer opp, og så er jeg i grunnen framme. Jeg går opp på det høyeste punktet, og ser på utsikten. Den har vært bedre de tidligere gangene jeg har vært her. Det er en del tåke, så sikten er ikke så veldig god. På en solskinnsdag er utsikten herifra helt fantastisk!

Utsikten er ikke helt på sitt beste i dag.
Utsikten er ikke helt på sitt beste i dag.

Jeg blir ikke lenge på toppen. Jeg brukte 50 minutter opp, fra veistasjonen ved fv. 44. Ned igjen går det atskillig raskere. Når jeg kommer ned til der hvor traktorveien sluttet, bestemmer jeg meg for å ta en annen vei videre nedover. Hvis en følger traktorveien, og bare går videre rett fram der den slutter, kan en gå ned gjennom en noe bratt eikeskog. Våte eikeblader og våt snø er ingen god kombinasjon, men jeg kommer desto fortere ned. Grunnen til at jeg vil ta denne veien ned, er at da jeg sto på haugen ved enden av traktorveien og så på utsikten, så jeg det som kunne se ut som en gammel vei nedenfor. Vel nede fra eikelia, treffer jeg på denne veien, og kan følge den helt fram til fv. 44. Veien ender opp rett i Åmot/Hanebergkrysset.

Her kom jeg ned.
Her kom jeg ned.

Langs denne gamle veien går jeg også forbi murer etter utløer, så det har nok vært mye aktivitet på heia her i tidligere tider. Nå er det vel bare en sjelden gang noen trasker rundt på disse traktene. Jeg har aldri møtt noen i heia her; bare noen kyr om sommeren, og noen rådyr, selvsagt. De ser det ut til å bare bli flere og flere av, nå som utmarka brukes mindre og mindre både av folk og fe.

 

Forfatter: Roar Edland-Hansen

Jeg kommer opprinnelig fra Flekkefjord, men har siden 2010 levd det gode liv i Sokndal. Jeg er svært interessert i friluftsliv, og håper at denne nettsiden vil gi andre ideer til både korte og lange turer i den flotte naturen som vi er så heldige å ha rett utenfor stuedøra.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.