Frøytlog-Nedre Støle-Sel-Sandbekk

Målet med denne turen er å finne en gammel kjerrevei fra Frøytlog til Nedre Støle. Denne veien var tidligere en del av hovedveien til Hauge og Sogndalstrand fra Frøylog og gårdene videre oppover dalstrøkene. I 1867 ble det derimot anlagt en kjørbar vei opp Kjinnekleiv fra Sandbekk, og denne erstattet veistykket mellom Frøytlog, via Nedre Støle, til Sel og Brandsberg.

Jeg parkerer på Frøylog, og går inn mot huset på bnr. 3. Like før gårdshuset tar jeg av til venstre opp en nokså bratt bakke. Første del av denne veien er felles med veien til Toks som Bernt Toks bygde i 1934-1935 sammen med sønnene Tollak, Bjarne og Arnold. Etter ca. 150 meter flater veien ut ved en myr, og jeg ser en vei som tar av mot venstre. Jeg antar at dette er den gamle veien til Nedre Støle. Veien er godt synlig, og godt opparbeidet, men flere store trær ligger på tvers flere steder. Det stopper ikke meg, og etter litt kommer jeg til en eng der det er murer etter en gammel uteløe. Her er det vanskeligere å se hvor veien har gått videre, men etter litt om og men finner jeg den, og følger den videre opp i dalen mellom Norås (244 m.o.h.) og Kråkåsen (236 m.o.h.) Vel oppe i dalen mellom de to toppene, er det veldig vått, og myra ser ut til å ha slukt alle spor etter kjerreveien. Det er derimot ikke noe problem å finne fram til Nedre Støle, og jeg følger en sti ned til huset på bnr. 1.

Deretter følger jeg bilveien til Sel, som i all hovedsak ligger oppå den gamle kjerreveien. Fra Sel gikk kjerreveien ned til Brandsberg, og videre rundt Skjervråsen og nedover Amodtslåtten og Kalveskaret og endte opp på Fidja. Jeg følger derimot en sti nedover mot Sandbekk. Etter hvert kommer jeg inn på den tidligere nevnte veien fra 1867 opp Kjinnekleiv. Vel nede på bilveien følger jeg denne tilbake til Frøytlog. Det ble en rundtur på 5,1 km. Jeg brukte ca. 1 time og 15 minutter på turen.

Hele runden er på 5,1 km, og tok ca. 1 time og 15 minutter.
Idylliske Frøytlog
Her begynte jeg å gå. Huset på Frøylog bnr. 3 skimtes mellom trærne
Her tok jeg av opp bakken til venstre
Første del av veien er felles med Toks-veien fra 1930-tallet
Veien er godt synlig
Her tok jeg av fra Toks-veien. Veien er godt synlig til å begynne med
Godt utført veiarbeid
Murer etter en uteløe
Veien videre
Her forsvinner veien helt i myra
Fra dalen mellom Norås og Kråkåsen
Nedre Støle bnr. 1
Murer etter det gamle klyngetunet på Nedre Støle
En hytte på Nedre Støle, bygd på noen flotte gamle murer
Tåke i dalene bak Nedre Støle bnr. 4
Juletrefelt på Sel
Fra stien mellom Sel og Sandbekk
En liten heller
På vei ned til Sandbekk
Her kom jeg inn på veien opp Kjinnekleiv
Fra Kjinnekleiv
Her kom jeg ned på fylkesvei 1

Hellersheia

Etter en flott 17. mai-feiring, i strålende mai-vær, bestemmer jeg meg for å avslutte dagen med en kveldstur til Hellersheia i Jøssingfjord. Dette er en av mange fine turer i Jøssingfjord-området.

Jeg parkerer på rasteplassen ovenfor tunnelen. Dette blir en rundtur, og jeg følger først veien et stykke nedover, gjennom de gamle tunnelene, og til svingen der skiltet til Hellersheia viser at stien begynner. Turen er godt merket. Det første stykker går opp Hellersdalen. Her går høydemeterne fort, og stien går tidvis over og mellom store steiner. På toppen av dalen er det god utsikt innover landet, og vindmøllene i Tellenes vindpark ruver i nord-øst. Stien videre opp til Hellersheia går til venstre, opp til Fredriksvatnet. Det høyeste punktet på heia er på 315 m.o.h. Her står det en stor varde, og det er veldig flott utsikt i alle retninger. Kveldssola står lavt over Haua, så bildene jeg tar den veien blir ikke så gode. Etter en liten pause, går jeg videre, og kommer etter hvert til et nytt utsiktspunkt med flott utsikt utover fjorden. Så går stien nedover, og ender opp på bilveien litt over rasteplassen der jeg parkerte. Jeg følger veien ned igjen til bilen. Turen er på ca. 5,5 km. I følge plakaten på rasteplassen må en regne med 3-4 timer, men jeg brukte 1 time og 20 minutter. Riktignok alene, og uten oppakning. En flott avslutning på 17. mai.

På rasteplassen ovenfor tunnelen er det en plakat med info om turmulighetene i området
Jeg følger først veien et stykke nedover
Jøssingfjord. På den store åpne plassen kommer snart Jøssingfjordsenteret
Rasteplass inne i den gamle tunnelen
Hellersdalen. Stien begynner i svingen der de to bilene står parkert
Mye stein
Jøssingfjorden
En som tar snarveien
På toppen av Hellersdalen. Tellenes vindpark viser seg fram
Jettegryter
Fredriksvatnet
Varden på toppen av Hellersheia (315 m.o.h.)
Havet i sør
Fjellene i nord
Tellenes vindpark i øst
Panorama
På vei videre. Her er det bratt!
Et flott utsiktspunkt før jeg begynner på nedstigningen ned til veien
Flott utsikt!
Runden jeg gikk er på 5,5 km. Jeg brukte 1 time og 20 minutter

Blåfjell gruver-Åna-Sira

I fjor sommer gikk jeg og en kamerat fra Eigelandsdal til Blåfjell gruver. Det var en fortsettelse på en tur som begynte på Ustaoset, nord for Hardangervidda, sommeren 2011. I dag skal vi gå siste sørlige etappe av denne turen, fra parkeringsplassen ved begynnelsen av stien til Lio, til Åna-Sira.

Turen startet ved Brambo, øverst til venstre på kartet

Vi skulle egentlig gått denne turen i fjor, men de tre milene fra Eigelandsdal til Håland gjorde at beina våre ikke klarte å gå lenger enn til Blåfjell gruver neste dag. I løpet av året som har gått har det blitt anlagt en stor vindpark i terrenget vi nå skal gå i. Det blir spennende og få sett den på kloss hold, men litt synd er det jo at vi ikke fikk sett heia før vindparken kom. Jeg aldri tidligere gått i heia mellom Guddalsvatnet og Egeland og Egeli i Åna-Sira.

Vi går forbi bommen, og følger veien inn til Brambo og Guddalsvatnet. Her går det en merket løype videre mot Årsvold, og vi følger denne et lite stykke, til rasteplassen med benk og bord. Nå er vi nær en av vindmøllene på Sletthei, og tar av stien og går opp til denne for å følge veiene som har blitt anlagt i vindparken.

Guddalsvatnet
Vi sikter oss inn på denne vindmølla
Guddalsvatnet, fra rasteplassen vi stoppet på rett før vi gikk av stien
Vi gikk opp til denne
Vindmøllene ruver i terrenget
Én av 50 vindmøller
Bare rotorbladene er 60 meter lange!
Flere vindmøller
Ikke noe å utsette på «stien»

Vi holder oss mot venstre, og kommer ovenfor Steinslandsvatnet. Dette er derimot et blindspor, så vi må forlate den gode veien, og begi oss ned og opp, ned og opp og ned opp igjen før vi igjen kommer til en mølle, og inn igjen på veinettet. Vi følger veien over Langkorsheia, og her er det en formidabel utsikt i alle retninger. Vi følger veinettet videre, helt til vi kommer til de sørligste møllene, på Ørneheia. Her er det også flott utsikt utover havet, og vi ser bebyggelse både på Lista og Hidra. 

Steinslandsvatnet
Vindparken strekker seg inn i Lund kommune
Møller retning Skogestad
Panoramautsikt
Voreknuten ca. midt på bildet (masta). Holmevatnet i forgrunnen
Her er de sørligste møllene, på Ørneheia
Lista
Vi nærmer oss de siste møllene
Mot Flekkefjord
Panoramautsikt fra Ørneheia

Nå er det slutt på veien, men vi er ikke langt fra Egeland, og går ned til stien som går fra Egeland til Åna-Sira. Vel nede ved fotballbanen i Åna er vi godt fornøyde med å nå kunne si at vi har gått til fots fra Ustaoset nord for Hardangervidda (ved Geilo) til vår barndoms by Flekkefjord (turen fra Flekkefjord til Åna-Sira gikk vi en gang i ungdommen). Nå har vi gått til fots fra Buskerud og gjennom både Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland. Neste etappe må bli videre nordover fra Ustaoset, men da er vi ikke «på tur i Sokndal», så jeg kan vel ikke skrive om den turen på denne nettsiden?

Egeland, mellom vannene
Fint og grønt på Egeland
Beveren holder på å fikse den gamle broa
På stien mellom Egeland og Åna-Sira
Vi nærmer oss målet
Åna-Sira i sikte!

 

Stemmetjødna rundt

Stemmetjødna ligger fint til like ved fv. 44, ved avkjørselen til Tellenes. Dette er et fint badevann, men i dag er jeg ikke her for å ta meg en dukkert. Jeg skal forsøke å gå rundt vannet. Nå regner jeg med at det skal gå greit, men det ser nokså ulendt ut, så jeg er spent på om det blir mye fram og tilbake, og opp og ned. Med en ettåring i bæremeis vil jeg heller ikke ta noen unødige sjanser opp eller ned bratte partier.

Vi parkerer på parkeringsplassen ved avkjørselen til Tellenes, og følger fylkesveien bort til stemmen ved utløpet av vannet. Vi går over denne, og begir oss oppover til Bjånesknuten (195 m.o.h). Her står det en steinvarde, og det er flott utsikt utover Åmot. De enorme vindmøllene på Tellenesheia er også godt synlige.

Vi går først 100 m langs fv. 44, og går av veien like før skiltet
Stemmen i Stemmetjødna
Idylliske Stemmetjødna
På vei opp til Bjånesknuten
Stemmetjødna og fv. 44
Det er ingen sti opp til Bjånesknuten, og sauene er nok ikke vant til å se folk her
Bjånesknuten
Åmot, og Haua i bakgrunnen
Vindparken
Svære vindmøller på Tellenesheia

Jeg har vært på Bjånesknuten før, men jeg har aldri gått videre innover heia. Til å begynne med følger jeg toppene, og det er godt terreng å gå i. Midt på heia ligger det et avlangt myrvann på tvers. Jeg går ned et noe bratt parti, som er sterkt tilgrodd av einerbusker. Her vil jeg anbefale at en heller går lenger mot Refsvannet, før en prøver å komme ned (uten at jeg kan være sikker på at det er bedre å gå ned der).

Bjånesknuten bak
Refsvannet
Stemmetjødna 
Det er flott her oppe
Vidsyn
På neset på andre siden er det en flott badeplass
Her gikk jeg ned, men det var bratt og tilgrodd
Et avlangt myrvann på tvers
Vannet fortsetter ut over høyre billedkant

Jeg går rundt det avlange myrvannet, og opp på en ny topp på andre siden. Når jeg kommer over toppen, ser jeg at det går bratt ned til en dyp dal som går på tvers. Jeg kommer meg derimot ned i dalen uten noen særlige problemer. Ettåringen i bæremeisen har sovnet, så hun synes i alle fall det er en behagelig tur.

Det er en tørr og fin junidag
Dette tjernet ligger til høyre for det avlange vannet på kartet over
Jeg ser meg tilbake der jeg kom i fra
Idylliske Foreli ved Refsvannet
Så var det å komme seg ned her
Jeg finner en grei passasje ned til dalen
Ambodtjødna bak – jeg angret senere på at jeg ikke gikk rett fram her

Jeg er usikker på hvordan jeg skal gå videre. Det går et skar østover mot Ambodtjødna, og det ser ut til å være greit å gå opp der. Eller skal jeg følge dalen nedover mot Stemmetjødna? Jeg velger det siste. I enden av dalen, før lia ned mot Stemmetjødna, er det en steinrøys. Det ser vrient ut å komme over fjellet på østsiden av dalen, så da er eneste alternativet å gå nedover mot Stemmetjødna, hvis det går da. Plutselig ser jeg konturene av en gammel vei gjennom steinene. Det var jo greit, tenker jeg, og jeg følger denne ned til vannet. Her er det derimot ikke mulig å gå videre, for det bratte fjellet går rett ned i vannet. Jeg kikker meg rundt, men innser etter hvert at jeg bare må komme meg tilbake, og opp igjen til dalen, og så prøve å klatre opp den østre dalsiden.

God vei, men jeg kommer meg ikke videre rundt Stemmetjødna
En har antakelig brukt veien om vinteren, og fraktet høy med slede over vannet
Det er visst bever i Stemmetjødna
Stemmetjødna – jeg startet i den andre enden
Her er det også litt vrient å gå, men jeg kom til slutt fram til veien bak granskogen

Jeg klatrer opp, og ned igjen på andre siden,  slik at jeg kommer ned helt i enden av Stemmetjødna. Her er det en tett granskog. Jeg går inn i denne, og går oppover mot bilveien som går inn til Tellenes. Vel framme, ser jeg at jeg har brukt omtrent to timer på turen rundt. I luftlinje har jeg ikke gått langt, men det har vært mye opp og ned. Hvis du vil gå denne turen, vil jeg anbefale at du prøver å holde deg nær Refsvannet, og prøver å gå rundt Ambodstjødna. Uansett har det vært spennende å utforske nytt terreng, så både jeg og ettåringen i meisen er godt fornøyd. 

Nede ved Stemmetjødna
Der var veien!

Nordfjord – Lille Presteskjær fyr

Sist jeg var på fyret kom jeg båtveien. I dag skal jeg gå til fots fra Nordfjord, på den rødmerkede løypa som er en del av Opplev Sokndal-turene. Med en ettåring i bæremeis er ikke dette en tur som egner seg i all slags vær, men i dag er det strålende sol, og nesten vindstille. En perfekt dag for oss å gå til fyret!

Det går bilvei til Dalen og Lervik i Nordfjord, selv om den ikke vises på dette kartet

Vi kjører til Nordfjord, og finner skiltet som leder oss inn på den merkede løypa. Ca. 30 minutter bruker vi ut til fyret, på en god sti som følger fjorden utover. Noen steder er det skikkelig idyllisk, som for eksempel en liten sandstrand vi passerer. Ellers går stien ved et par anledninger helt i ytterkanten av steinbruddet til pukkverket. Litt fascinerende er jo det også, å se kontrasten mellom et svært steinbrudd og den idylliske fjorden og stien.

Her begynner stien
Stien er god og tydelig
Idylliske Nordfjord
Utover fjorden
Vi går videre…
Pass på!
Her tangerer vi steinbruddet
Vi passerer en fin liten sandstrand
Hytter på andre siden av fjorden
Så kommer vi nær steinbruddet igjen
Industri og arbeidsplasser er også viktig
Vi nærmer oss det åpne havet
En titt tilbake
Så var vi helt nede ved sjøen
I denne bukta kom jeg i land sist jeg var her

Vel framme ved fyret tar vi en god rast. Det er et bolighus ikke langt fra fyret, men det er oppført på 40-tallet, og det var ikke her fyrvokteren bodde. Han bodde inne i fyret, sammen med familien sin. Det er nokså sjelden, og dersom en har anledning til å ta en tur inn å se, er det vel verdt det. I dag er jeg alene på fyret, og fyrtårnet er låst, men jeg var inne en tur sist jeg var her. Fyret er forøvrig oppført i 1895, og var bemannet fram til 1979, da fyrvokter Hans Hansen gikk av med pensjon.

Bolighus i nærheten av fyret 
Denne er nok fra krigens dager
Kanonstilling fra annen verdenskrig
Her er det flott utsikt!

 

Broa over «Kattarauo»
Ved- og redskapshus
Lille Presteskjær fyr
Broa over til holmen fyret står på
Inni denne er det innredet med bord og stoler. Et fint sted å ha selskap
Rekefjord
Noen skal ut og fiske
Fyret er velholdt og fint
Utsikt mot Foksteinan, mellom Sogndalstrand og Jøssingfjord. Lista skimtes i bakgrunnen
Turen ut til fyret kan anbefales på det varmeste

Byglekleivo-Fredsvarden-Rauberknuden

I dag skal jeg på en ny topp: Rauberknuden. Den har nylig blitt opparbeidet og merket, og er en av Opplev Sokndal-turene.

Jeg parkerer langs veien ved de siste husene før tunnelen mellom Myssa og Mydland. Her er det et skilt som viser vei til Fredsvarden. For å komme dit må vi gå opp Byglekleivo, som er navnet på kleiva der den gamle Mydlandsveien snor seg opp, på vei over fjellet der det nå går tunnel. Her har en tidligere kjørt med både hest, bil, buss og lastebil.

Her parkerer vi
Vi tar hele rundturen, 2,2 km
Veien har nylig blitt fikset opp
Kjølig, men fin vårdag
Frans av Assisis bønn
Byglekleivo
Ville du kjørt her?
Imponerende veiarbeid
Vi nærmer oss toppen
Den gamle veien har blitt veldig fin
Myssa og Omdal

I gamle dager var barna på Mydland redde for trollet «Bodden på Lodden», når de gikk opp kleiva i mørket, på vei hjem fra Myssa. Vi kommer til Fredsvarden. Denne varden, som står på toppen av kleiva, med fin utsikt både til Myssa og Mydland, ble tent for første gangen 4. oktober 2005 av Erik Solheim. Den er laget av steiner fra alle Norges kommuner, samt. fra Svalbard, og Assisi i Italia. 4. oktober er fødselsdagen til helgenen Frans av Assisi, og hvert år på denne dagen er det en markering på toppen.

Fredsvarden
Mydland
Varden er bygget av stein fra alle Norges kommuner
Myssa og Omdal
Litt informasjon om fredsvarden
Veiskilt
Veiskilt
Byglekleivo, sett fra Fredsvarden

Jeg har brukt ca. 20 minutter opp Byglekleivo. Nå skal jeg videre til Rauberknuten. Der har jeg aldri vært før, og stien har nylig blitt opparbeidet og merket. Jeg bruker ca. 15-20 minutter opp til toppen, fra Fredsvarden, og her oppe er det storslått utsikt. Vi ser helt ned til det store havet, og har god oversikt over Myssa, Omdal og Mydland. De svære vindmøllene ved Tellenes er også godt synlige.

Stien videre er godt merket
Tuftene etter en torvløe
Fint terreng å gå i

​​​

Vi går videre
Framme på Rauberknuden. Utsikt over Mydland
Vindmøllene er godt synlige
Myssa og Omdal
Panoramabilde

 

Vi følger en annen sti ned igjen til Myssa, og vi får dermed en rundtur. Også denne er merket. Denne stien er nokså bratt det første partiet, men det går fort nedover, og etter ca. 20 minutter er vi nede igjen der vi startet.

Myssa-ura til høyre
Nå er vi snart nede igjen

Eigeli i Sireheia

Det er tre gårder i Sokndal som heter Eigeli; Store Eigeli (kalt Eigeli under Mydland i eldre kilder), Eigeli i Svåheia og Eigeli i Sireheia. Jeg skal i dag gå til sistnevnte Eigeli. Her har jeg aldri vært tidligere. Det går en sti fra fotballbanen i Åna-Sira, opp Urdalen. Stien deler seg etter hvert i to, der den ene går til Egeland, og den andre går til Eigeli. Jeg har vært på Egeland én gang, men da gikk jeg fra Skogestad, som nå er inne på Titania sitt område. Det var  en tur Sokndal Ættesogelag arrangerte i juni 2011, som du kan lese om her hvis du vil.

I dag skal jeg få føle litt på hvordan det var å bo på Egeland og Eigeli, ved å gå opp den gamle veien gjennom Urdalen. Dette er et dypt skar som det renner en stor bekk i, med flere fossefall. Mens jeg går opp dalen, tenker jeg på at dette faktisk var skoleveien for barna i Eigeli og på Egeland. Det må ha vært nokså uhyggelig om vinteren, i mørke og med snø og is i veien. Både for barna og foreldrene hjemme.

Skiltene peker mot Urdalen
Veien er godt skiltet
På vei opp Urdal
Takk for det!
Noen har jobbet hardt for å gjøre veien så god som mulig
Jeg kommer fort opp i høyden
Steinene er glatte, så jeg må trø forsiktig
Åna-Sira
Snart oppe
Det skal mye til å gå feil her
Stien har delt seg, og jeg fortsetter mot Eigeli
Fin kulp
Gamle murer etter en høyløe
Her har det vært brann
Stien er godt merket
Åpent og fint terreng

Når jeg kommer til toppen av Urdal, deler stien seg. Egeland til venstre, og Eigeli til høyre. Nå går stien videre oppover i et åpent og fint heielandskap. En skulle ikke tro at det ligger en gård her oppe, men plutselig åpner terrenget seg opp, og Eigeli kommer til synes. Her er det en grønn, frodig dal, på et nokså flatt platå. Huset har sett sine beste dager, og driftsbygningene er borte. Gården ble fraflyttet før krigen, og gårdsdriften opphørte på 1950-tallet. Plassen er fin, og det er mye jord, men veien opp har nok bidratt sterkt til at de siste som bodde her til slutt valgte å flytte ned til Åna-Sira. De nærmeste gårdene var Egeland, Skogestad og Tellenes, samt. Elve i Lund kommune. De to førstnevnte fikk heller aldri kjørevei, og ble fraflyttet. Tellenes forsvant fra jordens overflate (bokstavelig talt), mens Elve fikk bilvei, og er fortsatt bebodd.

Jeg kikker meg litt rundt på de store slettene, og går opp på en topp sør-øst for huset for å få litt oversikt (se blå kule på kartet over). Vindmøller reiser seg i nord. Jeg ser grønne sletter på Egeland, skimter Lundevatnet og ser masta på Bronefjellet ved Allestad i øst. Havet ser jeg også. Jeg tar så fatt på nedturen, samme vei tilbake. Jeg brukte ca. 40 minutter opp, og bruker omtrent 30 minutter ned igjen de 250 høydemeterne fra Åna-Sira til Eigeli.

Eigeli
Fra 1800-tallet av ble det to bruk, men det er bare på bnr. 2 det fortsatt er hus


​​

Gårdshuset og murer etter driftsbygninger
Det er nokså flatt her
Piggsteintjødna
Lundevatnet
Vindmøller reiser seg på fjelltoppen bak. Grønne sletter på Egeland skimtes også
Eigeli

​​

Hådyr

I dag går turen til Hådyr, i nydelig påskevær. Hådyr er en markant, hvitmalt fjellnut som har vært et viktig landemerke for sjøfolk i århundrer.


Turen startet ved bilveien mellom Vatland og Birkeland. Herfra går det rødmerket løype til Hådyr. Jeg går innover en traktorvei, og kommer til Krogevatnet. Jeg ser ingen røde merker, men finner en sti langs vannet. Etter en stund kommer jeg inn på den rødmerkede løypa, så jeg skulle egentlig ikke ha fulgt traktorveien helt inn til Krogevatnet. Men det gjør ingenting, for det var godt å gå her også. Jeg merker at jeg nærmer meg havet, og etter hvert åpner det seg opp. Hådyr ligger ca. 100 meter rett over havet, og utsikten er storslått. Etter å ha knipset noen bilder, og hatt en liten rastepause, går jeg tilbake samme vei. Nå følger jeg den rødmerkede løypa hele veien tilbake, og treffer på ganske mange folk på veien. Jeg er visst ikke den eneste som tenkte at dette var en fin dag å gå tur til Hådyr. Et ektepar jeg treffer har hatt hus i Sokndal i 20 år, men har aldri vært her før. Jeg har bodd i Sokndal i 7 år, men har kun vært her én gang tidligere. Da gikk jeg en litt lengre tur. Den kan du lese om her.

Her parkerte jeg, og startet turen
Jeg fulgte først denne traktorveien
Flott påskevær
Krogevatnet. Jeg fant en sti til venstre for vannet, men skulle egentlig gått av traktorveien litt tidligere
Krogevatnet
Nå har jeg kommet inn igjen på den rødmerkede løypa
Litt vått, men ellers fint terreng å gå i
Der var havet!
Her har det stått en høyløe
Kysten nordover
Sørover mot Sogndalstrand. Lista i det fjerne
Nordsjøen

Panoramabilde
Øyene bak er Fokksteinan, mellom Sogndalstrand og Jøssingfjord
Hav møter fjell
Hådyr
Utsikt innover landet
Utsikt innover landet

Myssaeidet-Høgaliknuten

Når en kjører mellom Myssa og Årrestad, og ser bort på den store ura på andre siden av Årrestadvatnet, skulle en ikke tro at det her går en gammel, viktig ferdelsvei.


Dagens kjørevei mellom Myssa og Årrestad ble anlagt i 1890-årene. Før den kom, måtte en gå over Øygjeheia for å komme til Årrestad fra Myssa, og for å komme til Håland og videre til Heskestad måtte en ta fatt på stien som går midt i den store Myssa-ura, og videre forbi Øygardstjødna. De som bodde på Håland hadde kjerrehus på Myssaeidet. Her måtte de sette fra seg hestekjerra når de skulle hjem fra handletur, kirkebesøk eller ulike selskapeligheter, og så ri eller leie hesten videre til Håland. Når Årrestadveien kom, fikk en kjerrrehusene mye nærmere, i krysset ved avkjørselen til Vigo på dagens bilvei til Håland. Denne ble forøvrig anlagt i midten av 1990-årene, så først da ble det mulig å kjøre hele veien til Håland.

Jeg parkerer like ved hytterenovasjonscontaineren på Myssaeidet. Det ser ut til å bli en nydelig aprildag i dag, og jeg skal ikke langt opp i ura før sola titter fram over fjellene bak Årrestad.

Årrestadvatnet, sett fra Myssaeidet
Veien går gjennom Myssa-ura
Gå inn her, så er du garantert å finne stien
Nå har vi kommet opp i sola. Den varmer godt
Veien gjennom ura er tydelig og god
Mye stein
For en dag!

Det er ikke noe problem å finne veien. Det er bare å gå inn i saueinnhegningen, så sluser den meg til der stien starter. Den er tydelig, og det er lagt en del arbeid i å få en god ferdselsvei, både for folk og fe. Når vi har passert ura, kommer det en litt bratt oppstigning. Her er mange steiner lagt som en slags trapp for å gjøre det enkelt å komme opp. Disse steinene bærer tydelig preg av å ha blitt tråkket på både av mennesker og dyr i århundrer. Kantene har blitt nedslipt av utallige slitne føtter. Vi kommer opp til et fint utsiktspunkt, der vi kan de tilbake på den store ura, og Myssaeidet – som fortsatt ligger i skyggen.

Oppover her bærer steinene tydelig preg av å ha blitt tråkket på
God sti
Myssaeidet ligger fortsatt i skyggen. Vi har gått noen høydemeter

Vi kommer opp på en flott lynghei. Sola varmer godt. Som en kan se av kartet over, tok vi av fra den gamle ferdeslveien, og gikk litt nærmere Årrestadvatnet. Det var selvsagt helt planlagt…Vel, sannheten er at et sauetråkk lurte oss litt, men det gjør ingenting. Det er like godt å gå her. Vi kommer så til den idylliske Øygardstjødna. Navnet er spennende. Betyr det at det har ligget et gårdsbruk her oppe, som ble lagt øde etter Svartedauden og aldri tatt i bruk igjen til annet enn slått og beite? Det kan hende, og jeg kom en gang over noen veldige steinmurer i en krattskog på nord-vestsiden av tjødna. Men jeg har forstått at Øygard også ble brukt som navn på det vi også kaller for en støl eller seter. Det hadde vært spennende og fått vite om det har vært bosetning her, men det er ikke jeg den rette til å avgjøre.

Flott lynghei
Her er målet – Høgaliknuten
Årrestad
Utløpet av Øygardstjødna
Øygardstjødna

Vi går over bekken som renner ut av Øygardstjødna, og som renner ned i Årrestadvatnet i en foss som har navnet Migaren. Vi går oppover mot Høgaliknuten, passerer er stort steingjerde på grensen mellom Myssa og Håland. Høgaliknuten er den høyeste toppen på platået vi er på, mellom Årretadvatnet og Myssaheiene, og utsikten er fantastisk! Her ser en både Håland, Solli, Myrstøl, Årrestad, Myssa og Årsvold. Og selvsagt noen vindmøller i Tellenes vindpark, som er under oppføring.

Steingjerdet markerer grensen mellom Myssa og Håland
Øygardstjødna
Utsikt mot Myssa. Legg merke til vindmøllene i bakgrunnen
Sletter på Årrestad midt på bildet, Årsvold bak til høyre
Håland. Stivlo i forgrunnen. Den høyeste toppen bak er Grønhaug
Håland
Solli under Solliknuten til høyre for midten, Myrstøl litt lenger mot høyre
Mot Heskestad og Ualand

Mens jeg nyter utsikten og nistepakken på toppen får jeg en snap fra broren min. «Hvor er vi?», står det under et bilde av huset mitt på Håland. «På Håland», svarer jeg, og sender ham et bilde av Håland sett «fra oven», fra der jeg sitter på Høgaliknuten. «Hvor er vi da?», spør jeg tilbake. Jeg visste ikke at han skulle opp til Håland og arbeide med veden i dag, og han visste ikke at jeg var på heietur i nærheten. Er artig sammentreff.

Her er jeg, sett fra Håland

Vi brukte 45 minutter opp. Hjemturen tar 35. Det er noen høydemeter fra Myssaeidet til Høgaliknuten, men turen passer fint for både store og små. En kan eventuelt starte på Håland. Det er kortere å gå, men en kan fort gå seg vill i skogen dersom en ikke er kjent. Første gangen jeg gikk denne veien, startet jeg på Myssaeidet som i dag, men bommet totalt på stien fra Øygardstjødna ned til Håland, og havet i et forferdelig einerkratt i en nokså bratt li. Senere oppdaget jeg en god sti, så hvis en finner den er også det en flott tur.

Vel tilbake på Myssaeidet, ser jeg meg tilbake på den flotte heia en siste gang før jeg kjører hjemover. Dette har vært en utrolig flott tur, som jeg vil anbefale alle sokndøler (og alle andre) å prøve ut.

Øygardstjødna. Flyvarden på Glerhauen bak
Øygardstjødna igjen
Og igjen
Og en siste gang. Høgaliknuten er på det mørke fjellet til høyre
Denne møtte jeg på vei ned. Veien går til venstre for den, mens jeg gikk til høyre på vei opp
Nå har sola kommet til Myssaeidet
Årrestadvatnet, Myssaeidet og Myssa i bakgrunnen
Da var vi nede igjen i Myssa-ura, og er snart tilbake på Myssaeidet

Hanebergheia

I et strålende vårvær tar jeg ettåringen i bæremeisen, og går en runde i Hanebergheia. Vi går bort til den tidligere veistasjonen ved broa på Åmot, og går innover en god skogsvei. Denne går et stykke opp i heia, gjennom plantet granskog.

Her begynner skogsveien, like ved fylkesvei 44
Første del av veien har nylig fått grusdekke
Det er plantet en del gran i denne dalen
Vi følger skogsveien oppover
Inn i granskogen
Her tar vi til høyre
Utsiktspunkt. Vi startet ved den røde bygningen
Panoramabilde
Mot Haua

Et av de første innleggende jeg skrev på denne nettsiden, tilbake i januar 2011, var fra en tur til Blåfjellet. Da fulgte jeg også denne traktorveien til endes, men fortsatt så videre oppover lia. Nå går jeg ned i en flott eikeskog, retning Årstadtjødna. Jeg følger en ås bortover. Det går en fin, gammel kjerrevei opp til denne åsen, og jeg har mange ganger lurt på hva denne har vært brukt til. Det kan vel ikke ha blitt slått så mye gress her oppe i tidligere tider at det har vært behov for kjerrevei? Torvmyrer er det heller ikke her. Kanskje det er eikeskogen som er årsaken, dersom en har drevet mye med hogst og salg av eiketømmer herfra?

Slutt på skogsveien. Vi går ned i eikeskogen
Bjørkeskog
Her er litt av den gamle kjerreveien
Nå begynner sola å varme godt
På vei ned fra åsen

På vei ned tar vi en liten pause på et åpent berg der vi kan se deler av Årstadtjødna. Sola varmer, fugler kvitrer og to hakkespetter er i full sving. Det er vår!

Årstadtjødna
Vi følger kjerreveien videre nedover

Vi kommer ned til en slette i en dal. Her går det stuter om sommeren. I en tidligere pappaperm for noen år siden ble jeg og sønnen min jaget bort herfra av en stut…Eller, der var vel egentlig ikke så dramatisk. Stuten var sikkert snill og ufarlig, men den ble litt for nærgående der vi hadde satt oss ned for å ta en matbit, så vi valgte å trekke seg unna.

Fin beitemark
Vi går videre, gjennom grinda
Noen som vil lage Sokndals største sprettert?

Vi kommer til et veikryss. Vi kan gå til høyre, og komme ut på Leikvang (Leikvoll). Vi kan gå inn i den store, mørke granskogen, og ende opp på Årstad. Eller vi kan gå til høyre ved grinda over bekken, og ende opp lenger borte på Hanaberg. Vi velger det siste, og går nå i flott beitemark til vi ender opp ved det store fjøset på Hanaberg. På det høyeste punktet går vi opp på en topp, der det er fantastisk utsikt over Hanaberg, Haua, Bø, Frøyland, prestegården og deler av Åmot. Her tar vi en matbit, og nyter utsikten og våren.

Denne veien går til Årstad. Vi tar av mot høyre
Flott beitemark
Her blir det godt for sauene å beite til sommeren
Vi går opp veien til venstre
Her er det fint
Vi tar en liten avstikker opp hit
Haua 🙂
Flott utsikt mot Bø
Panaoramabilde
Jeg kan se hjem
Prestegården og Åmot
Bø og Frøyland
Kvassåsen, Bø og Bøbakkan
Prestegården og Åmot
Nytt panoramabilde
Vi går videre
Nesten nede på veien på Hanaberg
Nede ved veien. Her er den gamle melkerampa bevart