Når en kjører mellom Myssa og Årrestad, og ser bort på den store ura på andre siden av Årrestadvatnet, skulle en ikke tro at det her går en gammel, viktig ferdelsvei.
Dagens kjørevei mellom Myssa og Årrestad ble anlagt i 1890-årene. Før den kom, måtte en gå over Øygjeheia for å komme til Årrestad fra Myssa, og for å komme til Håland og videre til Heskestad måtte en ta fatt på stien som går midt i den store Myssa-ura, og videre forbi Øygardstjødna. De som bodde på Håland hadde kjerrehus på Myssaeidet. Her måtte de sette fra seg hestekjerra når de skulle hjem fra handletur, kirkebesøk eller ulike selskapeligheter, og så ri eller leie hesten videre til Håland. Når Årrestadveien kom, fikk en kjerrrehusene mye nærmere, i krysset ved avkjørselen til Vigo på dagens bilvei til Håland. Denne ble forøvrig anlagt i midten av 1990-årene, så først da ble det mulig å kjøre hele veien til Håland.
Jeg parkerer like ved hytterenovasjonscontaineren på Myssaeidet. Det ser ut til å bli en nydelig aprildag i dag, og jeg skal ikke langt opp i ura før sola titter fram over fjellene bak Årrestad.
Det er ikke noe problem å finne veien. Det er bare å gå inn i saueinnhegningen, så sluser den meg til der stien starter. Den er tydelig, og det er lagt en del arbeid i å få en god ferdselsvei, både for folk og fe. Når vi har passert ura, kommer det en litt bratt oppstigning. Her er mange steiner lagt som en slags trapp for å gjøre det enkelt å komme opp. Disse steinene bærer tydelig preg av å ha blitt tråkket på både av mennesker og dyr i århundrer. Kantene har blitt nedslipt av utallige slitne føtter. Vi kommer opp til et fint utsiktspunkt, der vi kan de tilbake på den store ura, og Myssaeidet – som fortsatt ligger i skyggen.
Vi kommer opp på en flott lynghei. Sola varmer godt. Som en kan se av kartet over, tok vi av fra den gamle ferdeslveien, og gikk litt nærmere Årrestadvatnet. Det var selvsagt helt planlagt…Vel, sannheten er at et sauetråkk lurte oss litt, men det gjør ingenting. Det er like godt å gå her. Vi kommer så til den idylliske Øygardstjødna. Navnet er spennende. Betyr det at det har ligget et gårdsbruk her oppe, som ble lagt øde etter Svartedauden og aldri tatt i bruk igjen til annet enn slått og beite? Det kan hende, og jeg kom en gang over noen veldige steinmurer i en krattskog på nord-vestsiden av tjødna. Men jeg har forstått at Øygard også ble brukt som navn på det vi også kaller for en støl eller seter. Det hadde vært spennende og fått vite om det har vært bosetning her, men det er ikke jeg den rette til å avgjøre.
Vi går over bekken som renner ut av Øygardstjødna, og som renner ned i Årrestadvatnet i en foss som har navnet Migaren. Vi går oppover mot Høgaliknuten, passerer er stort steingjerde på grensen mellom Myssa og Håland. Høgaliknuten er den høyeste toppen på platået vi er på, mellom Årretadvatnet og Myssaheiene, og utsikten er fantastisk! Her ser en både Håland, Solli, Myrstøl, Årrestad, Myssa og Årsvold. Og selvsagt noen vindmøller i Tellenes vindpark, som er under oppføring.
Mens jeg nyter utsikten og nistepakken på toppen får jeg en snap fra broren min. «Hvor er vi?», står det under et bilde av huset mitt på Håland. «På Håland», svarer jeg, og sender ham et bilde av Håland sett «fra oven», fra der jeg sitter på Høgaliknuten. «Hvor er vi da?», spør jeg tilbake. Jeg visste ikke at han skulle opp til Håland og arbeide med veden i dag, og han visste ikke at jeg var på heietur i nærheten. Er artig sammentreff.
Vi brukte 45 minutter opp. Hjemturen tar 35. Det er noen høydemeter fra Myssaeidet til Høgaliknuten, men turen passer fint for både store og små. En kan eventuelt starte på Håland. Det er kortere å gå, men en kan fort gå seg vill i skogen dersom en ikke er kjent. Første gangen jeg gikk denne veien, startet jeg på Myssaeidet som i dag, men bommet totalt på stien fra Øygardstjødna ned til Håland, og havet i et forferdelig einerkratt i en nokså bratt li. Senere oppdaget jeg en god sti, så hvis en finner den er også det en flott tur.
Vel tilbake på Myssaeidet, ser jeg meg tilbake på den flotte heia en siste gang før jeg kjører hjemover. Dette har vært en utrolig flott tur, som jeg vil anbefale alle sokndøler (og alle andre) å prøve ut.
