Jeg tar meg den friheten å skrive fra en todagstur jeg og en kamerat gikk 25. og 26. juli 2016, fra Eigelandsdal i Eigersund kommune til Blåfjell Gruver i Sokndal kommune. Størstedelen av turen er i Eigersund og Lund, men siden vi etter hvert kom til Sokndal, vil jeg skrive et resymé av hele turen her på nettsiden På tur i Sokndal.
Dette er egentlig fortsettelsen av en tur vi begynte på sommeren 2011. Da gikk vi over Hardangervidda, fra Ustaoset i nord, til Haukeliseter i sør. Året etter gikk vi mellom Haukeliseter og Bykle i Setesdal. Sommeren 2013 gikk vi fra Bykle til Donsen i Sirdal, og sommeren 2014 fra Donsen til Eigelandsdal. For min del er målet å kunne si at jeg har gått helt fra Ustaoset nord for Hardangervidda, til Haua, mens for han er målet å ha gått til Flekkefjord, hvor han (som meg selv) kommer fra. Vi håpet derfor at vi skulle klare å gå helt til Åna-Sira (ettersom vi for en del år siden gikk fra Flekkefjord til Åna-Sira), men, som en ser av tittelen på dette innlegget, så klarte vi ikke det. Mer om det senere.
Vi startet turen på Åsen i Eigelandsdal mandag 25. juli kl. 10:20. Her ble vi hentet for to år siden, og nå har tiden kommet for å gå videre. På kartet var det tegnet inn en sti fra Åsen til Ualand, men pga. skoghogst klarer vi ikke helt å finne den, så vi bare starter å gå i retning Holevatnet og satser på at vi kommer inn på stien etter hvert. Det gjør vi, og ser etter hvert det lange Holevatnet, som vi skal følge ned til Førland. Vi spekulerer i hvorfor det heter Holevatnet, og hvorfor det heter Hola helt i enden, og bestemmer oss for å ta en liten avstikker ned til Hola. Her finner vi et gammelt hus, murer etter flere bygninger, steingjerder og rydningsrøyser. Her har det altså vært gårdsdrift. Kanskje det har vært en husmannsplass? Nå er det ingen dyr her, bortsett fra en hoggorm som soler seg i den ene rydningsrøysen, og innmarka holder på å gro igjen.
Vi følger stien langs Holevatnet til endes, og går så ned til Førland. Her har det også vært gårdsdrift, og det er et imponerende antall murer, steingjerder og rydningsrøyser her. Her må det ha vært flere bruk. Det går både kyr og sauer på beite her fortsatt, og det er noen hytter på de gamle hustuftene. Nå skal vi egentlig bare gå «strake vegen» ned til Bjuland, men klarer av en eller annen merkverdig grunn å forville oss opp til Botnavatnet. Det blir en god omvei rundt Botnaknuten. Vannet er regulert, og veldig nedtappet, så vi går på steinene langs vannkanten så lenge det er mulig. Det begynner å regne godt, og etter hvert må vi gå over vestenden av Botnafjellet, i en veldig tett og våt småskog. Litt kjedelig, men det er ikke noe å gjøre med det. Vi kommer til slutt skogsveien som går opp til demningen, og følger denne ned til Sandvotna. Her i området ligger Røvarhåla, en hule der en fredløs mann bodde på 1600-tallet. Jeg har vært her tidligere, og tar med kameraten min bort for å se. Vi tar middagspausen her, og utforsker hula.
Nå har vi kommet til en fase av turen jeg ikke har sett så veldig fram til. Det var veldig flott over heia fra Eigelandsdal, men nå venter 18 km på bilvei fra Byrkjemo, via Ualand, Heskestad, Eide, Eidsmoen til Kolestrond, før vi så skal over på sti igjen og gå opp til Håland. Vi bruker mellom tre og fire timer på denne delen av turen, og blir bare mer og mer såre i føttene for hver kilometer vi går. Det regner også godt, men vi tar oss noen pauser underveis med litt god turmat for å få opp motivasjonen. Uthuset ved Heskestad kirke og busstoppet på Eide er f.eks. ypperlige rasteplasser i det dårlige været.
Fra Eide følger vi E-39 til Eidsmoen, og følger herfra bilveien mot Kolestrond. Denne grusveien er privat, og er skiltet med «kjøring etter avtale». Vi følger veien opp til det høyeste punktet før nedstigningen til Kolestrond, og her går vi over på sti. Vi er nå på en gammel ferdselsvei mellom Håland og Heskestad. Folk på Håland gikk i tidligere tider gjerne til Heskestad både til kirke og dans, da det er raskere å gå hit enn til Haua.
Det går ikke så raskt for oss, etter omtrent to og ei halv mils gange, og det siste stykket mellom Kolestrond og Håland tar sin tid. Jeg og min kone har et hus på Håland, men selv om jeg har vært der mye, og gått mye i heiene, har jeg aldri vært så langt som til Kolestrond. Nå går vi riktignok ikke ned til Kolestrond, som ligger helt nede ved Steinsvatnet, men går tett under Stokkafjellet, og bort til Stokkavatnet. Den gamle stien er godt synlig, og vi går videre bort til Ljosvatnet og ender til slutt opp på Håland. Elleve timer og tre mil siden vi startet i Eigelandsdal kan vi endelig sette oss ned på sofaen i huset vårt på Håland og bare slappe av, i hvert fall til i morgen…
Neste dag er vi begge svært vonde i føttene, og skjønner at vi ikke kan starte alt for tidlig på turen videre. Jeg har til og med en vannblemme på hælen, noe jeg aldri har fått tidligere (selv om vi har vært på like lange og strabasiøse turer tidligere). Først kl. 12:15 låser vi døra og begynner på dagens etappe. Vi bestemmer oss for å bare følge veien ned til Årrestad og Myssa. På Årrestad ser vi en slettesnok, så nå har vi sett to av de tre ormeartene som finnes i Norge på denne turen.
Når vi kommer ned til Myssa, følger vi veien litt opp mot Mydland, og går så inn på en traktorvei i svingen. Herfra går det tydelig sti til Eigeli. Vi gikk litt feil, men kom da til et flott utsiktspunkt over Eigelitjødna før vi snudde og gikk tilbake et par hundre meter. Fra Eigeli fulgte vi stien langs Ronavatnet til Lio. Her tok vi middagspausen, og da klokka nærmet seg halv seks, begynte vi å forstå at vi ikke kom til å klare å gå helt til Åna-Sira på denne turen. Vi avsluttet derfor turen ved Blåfjell gruver, og satser på å ta siste etappen over til Åna-Sira ved en senere anledning (kameraten min bor i Tromsø, så det blir nok ikke helt med det første).
Planen var å gå opp til Steinsland, og så herfra til Skogestad, og videre til Eigeland og så ned til Log i Åna-Sira. Selvsagt utenfor Titania sitt område. Til neste år er hele denne heia en stor vindmøllepark, så det er litt surt å ikke få sett dette området før det blir anlagt milevis med vei og 50 vindturbiner. Til gjengjeld kan vi da følge veiene mellom vindmøllene. Men det blir ikke før tidligst i 2017, dersom vi skal ta denne turen sammen, så det trenger vi ikke tenke så mye på enda.