Nå har det kommet snø! Faktisk en hel del, så jeg vil benytte muligheten til å ta årets første (men forhåpentligvis ikke siste) skitur. Jeg tar skiene på skuldra, og går oppover Kleivan. Når jeg kommer helt til endes, spenner jeg på meg skiene, og går innover heia. Her går det en kjerrevei inn til et sommerfjøs på Frøylandsheia (som nå er rast sammen). Her tenker jeg at det kan være fint å gå på ski, og det har jeg helt rett i! Det er ingen som har gått før meg, så spor må jeg lage selv, men det er veldig fint å gå.
Jeg passerer etter hvert sommerfjøset, og lurer litt på hvor jeg skal gå videre. Jeg hadde egentlig tenkt å ta en runde i området her, og så gå tilbake der jeg kom fra. Med ett slår tanken meg at det hadde jo vært gøy og sett om jeg kunne gått på ski hele veien til Rossland! Jeg bestemmer meg for å prøve ut dette, så jeg fortsetter innover i retning Rossland.
Til å begynne med er det veldig fint å gå. Det er en del einerbusker, men det er såpass med snø at de renner jeg bare over. Etter hvert kommer jeg til et flott utsiktspunkt, der jeg kan se både Rossland, og tilbake utmarka på Frøylandsheia. Jeg strever litt med å komme meg ned herfra på andre siden, men det går, og jeg slipper å ta av meg skiene. Et lite hopp må til, men det går helt fint.
Så blir det værre. Det går fint et stykke til, men så blir det veldig bratt, og nedenfor skrenten jeg står ved er det en granskog. Jeg biter i det sure eplet, tar av meg skiene og aker på rumpa ned skrenten. Deretter går jeg gjennom granskogen, noe som ikke er lett, da den er veldig tett. Heldigvis er det ikke lange veien gjennom, men på andre siden står jeg plutselig på ei myr. Her er det vått flere steder, men jeg tar på meg skiene, og greier å navigere meg der det ikke er så vått.
Det renner derimot en bekk langs den ene siden av myra, og den er for brei til at jeg greier å passere den. Jeg treffer på noen rådyrspor, og følger dem nedover østsiden av bekken. Det er ikke så lett å gå, og etterhvert blir det så vanskelig at jeg finner ut at jeg må komme meg over bekken på et vis. Jeg finner et sted der det ikke er så bredt, og tar sats. Kanskje jeg overvurderer meg selv, for hoppet er går ikke akkurat helt vellykket for seg. Den ene foten havner i bekken, og når jeg kommer opp på den andre siden, ligger den ene skien igjen i bekken. Jeg får tak i den, men nå må jeg vel regne med en del kladding framover.
Etter å ha kommet over bekken er det faktisk ikke langt opp til stien som går mellom Rossland og Fardal. Jeg spenner på meg skiene igjen, og følger denne til Rossland. Jeg stopper ved Gygro, og snur her. Det er veldig fint å følge denne stiene tilbake mot Haua. Når jeg kommer til bakkene ned mot Fardal blir det litt vanskeligere, derimot. Terrenget er så humpete, at det er vanskelig å renne ordentlig. Dessuten kladder skiene, men jeg kommer meg ned, selv om det tar tid.
Vel nede i Fardal tar jeg av meg skiene, og følger så veien hjem til Frøyland. Alt i alt har det vært en spennende og flott opplevelse.