Jeg har alltid vært glad i å være ute om høsten, så sant det ikke er alt for dårlig vær, selvsagt. I år er jeg så heldig å ha «fri» hele høsten. 10 uker pappapermisjon, fra slutten av september til begynnelsen av desember. Jeg har satt meg som mål å være mye ute, og så langt har vi vært ute hver dag. Får håper det gjør at småen også blir glad i friluftslivet.
I dag skal vi gå til Fløyknuten, som ligger ovenfor Drageland. Her har jeg faktisk aldri vært tidligere, selv om det ikke er lange turen, og det ikke er langt å gå fra der jeg bor. Jeg finner fram både bæremeis og vogn, slik at han slipper å sitte i bæremeisen hele turen. Vi skal jo gå en halvtimes tid på asfalt. Forhåpentligvis tar han seg en lur på vei bort. Det er på denne tida han pleier å sove.
Det tar ca. en halv time å gå fra Frøyland til Drageland, men det kommer ei regnbyge når vi er i Høydal. Regntrekket må derfor på vogna, og heldigvis har jeg med en pose som jeg kan tre over bæremeisen, slik at ikke den er klissvåt når han snart skal sette seg i den. Det regner stadig hardere (det er jo høst), så vi søker ly ved en trafostasjon. Så gir det seg, og vi tar av opp til venstre før vaskeriet. Stien begynner ovenfor området til Bjarne Solli.
Småen har ikke sovet, og jeg tar han over i bæremeisen. Han har hatt noen turer i den nå, og ser ut til å like det godt. På vei opp sovner han faktisk, så det tyder vel på at han har det komfortabelt i bæremeisen. Stien er forøvrig rødmerket, og det tar vel ikke mer enn 20 minutter å gå opp til toppen. På vei opp passerer vi et langt smalt område som jeg innegjerdet med steingjerde. Det ser ganske merkelig ut, så jeg lurer på hva det har vært brukt til. Når vi har passert dette, er det slutt på skogen, og vi får en fin utsikt ned til Rekedal.
Her oppe blåser det kraftig, og vinden blir sterkere og sterkere jo lenger opp jeg kommer. Småen våkner, og forstår ikke helt hva som skjer. Så når vi toppen, og her er utsikten formidabel. Her har en god oversikt over Haua, og innover landet. Rekefjord skimtes så vidt, men en granskog på nabotoppen skjermer for utsikten. Vi setter oss og nyter utsikten noe minutter, men jeg vil ikke være for lenge her oppe i vinden med ham. Vi finner oss derfor en lunere plass lenger nede når vi skal spise matpakka.
Så er det samme veien ned igjen. Igjen håper jeg at småen vil ta seg en lur i vogna, men det skjer ikke nå heller. Han får i hvert fall med seg mye når han er våken, så det er jo greit det. Han kan heller sove når vi kommer hjem.