Det er en våt vinterdag, og jeg har tenkt en del på hvor jeg skal gå i dag. Jeg hadde først tenkt å gå til Toks, men ombestemte meg, og fant ut at jeg ville gå en tur til Varberg. Jeg har ikke vært der før, så jeg er spent på hvordan utsikten er. Når jeg først skal opp til Øvre Lauvås, vil jeg også gå opp til Sletna, og kanskje til Årosåsen. Det får jeg se litt an; hva jeg får lyst til.
Turen startet fra Frøyland kl. 09:00, søndag 9. januar. Jeg går bortover Malmbanen, og krysser over Årstadbrua. Jeg har lest en del lokalhistorie i det siste, og sett bilder av den gamle hengebroa mellom helleristningene på Bø og Hanaberg/Årstad. Synd den ikke er der lenger, selv om det ikke blir så mye lengre å gå bort til den ”nye” broa (bygget på 60-tallet).
Jeg kommer så til Nedre Lauvås, og til veien som går opp til Øvre Lauvås. Den har jeg også lest litt om nylig. Den var ferdig i 1980, etter flere års arbeid. Fram til da måtte alt som skulle til Øvre Lauvås bæres opp. For et slit det må ha vært! Det er for så vidt ganske imponerende at en har klart å bygge vei opp hit, for det er ganske bratt til tider.
Vel opp på Øvre Lauvås, ser jeg etter hvor det vil være best å gå opp til fjernsynssenderen på Varberg. Jeg går bort til husene, og opp derifra. Det begynner plutselig å blåse. Iskalde småhagl treffer meg i ansiktet, men det gir seg like fort som det kom. Vel framme ved senderen, blir det å finne seg et sted med utsikt. Det er lettere sagt enn gjort; det har nemlig blitt mye vegetasjon her de siste tiårene. Jeg ser en stige som går over gjerdet nedenfor senderen, og på andre siden finner jeg et sted med forholdsvis grei utsikt. Jeg får et godt overblikk over Årstad og Haua, men jeg må gå 50m til en annen knaus for å kunne se mot Stranda og havet.
Det tok meg en halv time å gå opp hit fra veien nede ved Kryptevik. Jeg står ei stund og ser på utsikten, før jeg så går tilbake mot husene på Øvre Lauvås. Jeg har sett en del dyrespor i området. Rådyr, ekorn og hare. På vei ned mot husene ser jeg revespor, og det som må være mår eller grevling. Rovdyr er det altså her også. Så hører jeg sauebjeller, og en flokk med villsau kommer gående mot meg. De holder til her på Øvre Lauvås; jeg har møtt på dem tidligere når jeg har gått tur i området. De går ute hele året, men jeg tviler på at de finner noe å spise nå om vinteren. Det blir nok med det de får i fjøset. Når jeg kommer ned til husene, med sauene på slep, løper de derfor rett inn i fjøset, men de blir nok skuffet.
Jeg har lyst til å gå til Sletna, så jeg følger den rødmerkede nordsjøløypa fra Øvre Lauvås mot Årosåsen og Sogndalstrand. Den går over slettene på Øvre Lauvås, og over til Grov. Det blir litt opp og ned nå. Først oppover lia, og så ned til Grov. Deretter opp igjen til Sletna. Den høyeste toppen her ligger 201 m.o.h. Det sies det lå en gård her oppe før svartedauden, men jeg tviler litt på at det stemmer. Det er i hvert fall veldig kaldt her oppe nå, og det blåser godt. Jeg vil heller tro at de bodde på Grov, der det er betydelig lunere. Uansett, så har i hvert fall området her blitt brukt både til beite og til slått fram til vår tid. På Grov er det murer et utløer, og villsauene går jo her fremdeles.
Jeg spiser nistepakken min her på Sletna, og har vidt utsyn både mot Haua, og utover havet. Det blir fryktelig kaldt, så jeg sitter ikke så lenge før jeg går videre. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå til Årosåsen, men jeg begynner nå å vurdere om jeg skal det allikevel. Jeg kommer til slutt fram til at jeg har ikke lyst til å sitte der også å fryse. Når jeg kommer fram til krysset Årosåsen/Sogndalstrand, går jeg derfor nedover mot Sogndalstrand. Her ved dette krysset går det forresten an å gå ned til Knubedal. Jeg vet ikke helt om jeg vil anbefale det, og jeg tviler på at jeg kommer til å gå ned den veien igjen, men det går i alle fall an. Det var vel sommeren 2009 at jeg prøvde det ut. Det gikk helt fint, men det var ganske bratt.
Jeg går nedover mot Sogndalstrand, og når jeg kommer til det første huset i byggefeltet på Åros, går jeg inn på veien der, framfor å gå helt ned til moloen. Jeg følger veien litt bortover, men hopper så over et gjerde, og går oppover igjen. Jeg vil nemlig prøve å se om det er lett å gå over til gårdene på Kjelland herifra. Jeg går oppover lia, og ned på andre siden. Der treffer jeg på en traktorvei, som jeg følger til endes. Den ender opp ved to løer, og det står en flokk med sauer og ser på meg. Så følger jeg veien nedover, og ender opp nettopp på Kjelland.
Jeg begynner å følge veien mot Nedre Lauvås, men finner ut at jeg vil ta en siste liten ”ekspedisjon”. Jeg har vært svært lite på Øyno, så jeg går over den gamle trebroa fra Kjelland, og går opp til Øykollen (det høyeste punktet på Øyno). Det går et gjerde tvers over kollen. På sørvestsida er det åpent sauebeite, mens på nordøstsida er det gjengrodd med trær og kratt. Utsikten mot Haua er derfor så som så, men det er fin utsikt mot havet i sør.
Plutselig blir det mørkt, og det ser ut til at et uvær er i anmarsj. Den siste timen har det faktisk vært sol, men nå blir det mørkt, og ganske snart begynner det å regne. Verre blir det derimot ikke, men sola kommer ikke tilbake. Det gjør ikke noe, for nå er det ikke lange veien hjem igjen. Jeg går over broa på andre siden av Øyno, og går strake veien hjem til Frøyland.
Så er dagens tur over, og den tok fire timer og ti minutter. En fin start på dagen.